Husets vokter
I det hvite huset luktet det sagflis og maling. Foreldrene holdt på å pusse opp andre etasje, og alt var litt på hodet. Det viktigste som manglet var rekkverket rundt trappehullet – et mørkt, gapende hull rett ned til første etasje.
Det var en mørk og dyster kveld. Ute ulte vinden i de to store bjørkene, og inne i sengen sin lå den lille gutten og glødet av feber. Han drømte om gigantiske monstre og senger som fløt bort. I feber ørske reiste han seg og begynte å gå i søvne – han så ikke det farlige trappehullet.
Pussiluskan lå i fotenden. Hun sov aldri ordentlig når noen var syke. Hun forsto at dette var farlig, hoppet ned og pilte bort til foreldrenes soverom. Hun gjorde et lett byks opp til dørhåndtaket, la tyngden elegant på rett sted til det sa klikk og døren gled opp, og satte i å mjaue så høyt som en hun kunne. Hun ledet foreldrene ut i gangen akkurat tidsnok til at pappa kunne gripe gutten før kanten. De trodde de eide en normal katt, men denne natten forstod de at de bodde sammen med en helt. Det var noe edelt med navnet hennes Dutchess, selv om alle bare kalte henne Pussiluskan.
Nabolagets dronning
Når huset var stille, brukte Pussiluskan sin hemmelige vei. Fra vinduet i andre etasje gjorde hun det utrolige: et sprang på ti mystiske meter rett ut i den store bjørka. Ingen ville trodd det var mulig. Hun klatret lett nedover stammen – hennes egen trappegang.
Nede på bakken var hun dronningen av Lillestrøm. Ved Nitelva stoppet hun slåsskamper mellom nabokattene med et eneste myndig blikk. Hun var lederen for «Katte-telegrafen». Gjennom de andre kattene fikk hun vite sannheten: Skjære-banden, ledet av Sølv-Snabben, hadde flyttet inn i et skur ved elva. De stjal ikke bare smukker og kosedyr fra barna for å «stjele søvnen» deres, men også glitrende gullringer og sølvskjeer fra de voksne. De terroriserte også alle dyrene i nabolaget som våget å gå alene inn i deres område.
Den snakkende fuglen
Pussiluskan fikk høre om papegøyen Rio innelåst i et bur. Han bodde i et av nabohusene og fikk ikke lenger komme ut. Skjærene hadde lagt en stjålet gullring i buret hans for å gi ham skylden for deres tyverier. De var misunnelige på han fordi Rio kunne snakke som menneskene. Pussiluskan hoppet elegant opp i det åpne vinduet og vippet opp lufteventilen og slapp ham ut. «Nå må du bruke stemmen din, Rio,» mjauet hun.
De beveget seg mot skuret ved Nitelva. Da foreldrene kom løpende etter i slåbrokene, begynte Rio å rope: «SE HER! TYVENE ER HER! PUSSILUSKAN FINNER GULLET!»
Skjære-banden prøvde å angripe, og fløy lavt over hodet på pussiluskan. Rio måtte ned på bakken for skjærene hadde skarpe og spisse nebb. Skjærene gjorde som de pleier og omringet dem på bakken. De hoppet om kring og hakket de i ryggen når de snudde seg. Pussiluskan var tøff og en dyktig jeger. Hun gjorde høye byks og landet alltid på beina etter å ha slått etter skjærene med skarpe klør. Sølv-Snabben plasserte seg foran skuret med tre av sine tøffeste skjærer og hakket etter Pussiluskan, det var nære på. Plutselig kom de alle sammen på en gang, men da brukte Pussiluskan sitt Superhopp. Hun fløy over de alle sammen og landet midt i tyvegodset. Der virvlet hun rundt som en pelskledd tornado til skjærene flyktet i panikk. Da menneskene lyste med lyktene, fant de alt: gifteringer, sølvskjeer og den myke bamsen til lillebror. Rio landet på skulderen til pappaen sin og bekreftet: «Pussiluskan er flink katt.»
Nordens Hawaii
Da solen farget himmelen over Nitelva i varme røde og rosa farger, vandret Pussiluskan trøtt tilbake. Hun tok bjørkeheisen opp, hoppet inn vinduet og listet seg inn på barnerommet. Verden var trygg igjen. Hun la seg som en varm pelskrage rundt hodet til barnet sitt og malte så det vibrerte i dyna. Oppdraget var utført.