Hjemme i Elvegata på Lillestrøm var vi glad i dyr. Under krigen hadde faren min og familien en gris som var tam som en hund. Jeg tror den bodde inne i huset. Dette var selvfølgelig før min tid, men mye på den tiden handlet om mat, og nærheten til maten var naturlig. Grisen ble selvfølgelig mat den også, og jeg kan tenke meg at faren min savnet den da.
Elvegata
Da jeg vokste opp, hadde vi ikke griser. Vi bodde tett på Nitelva, og før strandpromenader og demninger var elva noe vi merket godt når den kom. Mer enn én gang sto vannet bak garasjen om våren. Jeg husker vi matet svaner. De var digre og hveste hvis du kom for nær. Ofte hadde vi båt fortøyd i hagen, ellers lå den borte på Bondetangen, rett bortenfor.
Vi hadde en stor garasje bygget av hvite steiner, med plass til to biler, masse sykler og et eget verksted til farfar. Huset vårt var en generasjonsbolig. I første etasje bodde farmor og farfar, og i andre etasje bodde vi. Et av mine første minner er et rom med skråtak som jeg tror jeg delte med søsteren min. Senere bygde vi ut flere ganger, og huset vokste etter hvert ganske stort. Nå er det borte, revet, og et palass står der i stedet.
Kaniner
Tilbake til dyrene – for det er det denne historien handler om. Vi var glad i dyr, og hadde de pels, var de gode å kose med. På baksiden av garasjen vår sto det mange bur, stablet oppå hverandre. I dem var det kaniner. Jeg og Lisbeth, storesøsteren min, hadde hver vår kanin. Kaniner gjorde som kaniner gjør – de formerte seg raskt – så vi hadde etter hvert mange. Den gangen var de bare fine, myke og gode å holde rundt. Digre også.
Jeg hadde en helt som gutt, og han het farfar. Han var snill og lot meg ofte dilte i hælene hans. Han humret mye og hadde alltid historier på lur – om da han ble fanget av indianere og skalpert, og derfor ikke hadde hår på toppen. Det var mange slike historier. Senere, da han var leder for pensjonistene på tur, gikk det rykter om påfunnene hans. Som den gangen han samlet inn sko og satte dem ved feil dør, slik at folk “misforsto”. Han hadde en kompis som het Thoresen, og de to var visst et radarpar når det gjaldt skøyerstreker.
Det var nok farfar som sto for kaninene. De som var så gode, og som jeg og Lisbeth var så glade i. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor vi hadde så mange, men det gjorde jeg etter hvert. Garasjedørene var laget av solid tre, og der var det spikre hvor farfar strakk opp og flådde kaniner. Slik var det den gangen – mange dyr var mat. Kaniner smakte som kylling. I hvert fall var det det vi trodde når de sa at det var kylling vi spiste, sammen med potetgull, mens vi koste oss foran TV-en nede hos farmor og farfar.
For meg og Lisbeth var kaninene bestevenner. Vi har fremdeles bildet av oss to i hagen, med en av disse gigantene i fanget – en pelskledd kjempe som nesten dekket hele fanget hennes.
En dag gikk det galt
En dag gikk det galt. Eller kanskje det bare skjedde som det måtte. Jeg vet ikke om det var jeg eller Lisbeth som hadde vært uforsiktige med noen låser, men plutselig vrimlet det av kaniner i hele hagen. De hoppet rundt og koste seg i det fri. Kanskje testet de gulrøttene til pappa.
På den tiden hadde nesten ingen egen telefon. Vi sto lenge på venteliste. Men naboen, Martinsen, hadde telefon. Jan, som var litt eldre enn meg, startet senere Martins i Lillestrøm. Folk sto ofte i kø på trappa deres for å ringe – de var gatas telefonkiosk.
Denne dagen satt det en kar på trappa og ventet. Han hadde fått litt for mye innenfor vesten og skulle bestille drosje. Mens han ventet på å få ringe, kom alle de digre kaninene hoppende rundt hushjørnet, samlet i flokk.
Mannen gned seg i øynene og stirret vantro. Så sjanglet han hjemover uten drosje, mens han mumlet for seg selv:
«Nå har det skjedd … Jeg ser dem. Jeg synes jeg så kaniner overalt!»
Han var sikker på at han hadde fått delirium og gikk hjem for å legge seg – helt uvitende om at det hele bare var en lokal rømningsaksjon.
Den kvelden spiste vi kylling.