Lengst inne i skogen, der markstien forsvinner og stillheten tykner til et bunnfall av glemte ord, ligger stedet vi kaller Steinansiktet.
Men for å komme dit, må man gjennom Hekseskogen.
Ingen går gjerne alene gjennom Hekseskogen. Ikke fordi det er farlig på den vanlige måten, men fordi den påvirker deg. Lufta der er tung av minner som ikke er dine. Når du går under de svære, knudrete blodeikene, begynner du å høre det: en lav, uavbrutt hvisking. Det er ikke bare vinden. Det er ord. De flyter rundt deg, som en usynlig susing i ørene.
Og du blir ør. Ikke svimmel, ikke slik at du faller. Men alt beveger seg litt tregt, som om du går under vann. Fargene blir sterke og så bleke igjen. Lyden av dine egne føtter på bakken høres langt borte. Det er skogen som prøver å trekke deg inn i sitt eget tidspulsslag – et pulsslag som er tusen år gammelt og så tregt at et minutt føles som en time.
Og hvis du lytter veldig nøye, gjennom suset og knakingen, kan du høre strofen den hvisker til alle som våger seg for langt inn:
«Småfolk, småfolk og hekser,
de kommer i skogen og lærer lekser.
Blir de her en natt eller to,
da blir de for alltid og faller til ro.
Røtter som vokser og spirer som gror,
nå er du lenket til vår jord.»
Det er en advarsel. Og en forbannelse.
For Hekseskogen er forbannelsen. Den forteller deg sin egen opprinnelse, hvert eneste sekund. Disse svære, kraftige eikene med sevjen som drypper mørkrød som blod, var en gang noen andre. De var heksene – småfolk med store, grådige hjerter, som stjal den dype, rene magien til skogens sanne voktere, Kjempefolket.
For lenge, lenge siden, da bekken nedenfor var en bred elv og havet skylte inn bare noen hundre meter bortenfor, passet Kjempefolket på dette landet. De var fire meter høye, men de kalte seg ikke kjemper. For dem var vi andre småfolk. Deres magi var Kretsløpets sang – en kraft om å gi og vedlikeholde, aldri å ta.
Heksene, i sin grådighet etter ungdom og makt, stjal sangen og vred den. De brukte den til å forsteine Kjempefolket i deres egen borg. De så deres sjeler, som rene lys, forlate legemene og fly sin vei som en sørgmodig stjernesverm over øyene og havet.
I sin seiersrus rev de ned borgen. Men da våknet de virkelig magiske kreftene i skogen – trærne som hadde kjent Kjempefolkets kjærlige hender. For å gjenopprette balansen, grep de inn. Heksenes egen stjålne magi vendte seg mot dem, og gjorde dem trege, tunge, og rotfaste. De ble til eiketrær – nå for alltid lenket til jorden de ville herske over.
Og steinene med ansiktene? Det er de siste restene av Kjempefolket. Deres forstenede blikk stirrer mot øst, der sjelen deres fløy av sted. De venter. De passer på.
Så når du går gjennom Hekseskogen og føler deg ør, hør på hviskingen. Den forteller sannheten. Den prøver å trekke deg inn i sin historie, å få deg til å bli en del av den, slik at du også kan slå røtter og bli et tre.
Det er derfor man ikke blir der etter skumringen. For en natt eller to… er alt som trengs.
Men om du er modig, og går raskt, og holder tankene dine på noe sterkt og varmt – som hjemmet ditt – så kommer du gjennom til lysningen. Der ligger Steinansiktet. Stillheten der er annerledes. Den er tung av sorg, men ikke ond. Der kan du puste ut. Der kan du se på de forsteinede vokterne og tenke på hjemmet ditt, og love at du aldri skal stjele noe fra naturen. Ikke en blomst uten takk. Ikke en bærlyng uten å gi noe tilbake.
For skogen husker. Og den lærer alle sine besøkende den samme leksen: Alt har en pris. Alt er lenket sammen. Og den som forstyrrer sangen, blir selv en del av koret – for alltid.