Da Nitelva dampet, isen sang – og vinteren var noe helt annet enn i dag.
Det var vintrer som luktet kulde. Ikke bare kjentes – de luktet. Jeg vokste opp i Lillestrøm ved Nitelva, og frostrøyken som lå over vannet på de kaldeste dagene, er et bilde som aldri slipper taket. Elva dampet som om den levde sitt eget liv, og vi visste: nå er det snart ordentlig vinter.
Noen ganger var vi heldige. Det kom en skikkelig kuldeperiode før snøen. Da frøs elva først, og isen ble klar. Ikke grå, ikke hvit – men gjennomsiktig. Vi kalte det stålis. Tynn, men sterk. Is så klar at du kunne se bunnen, steinene og strømmen under deg. Det var som å gå på vannet.
Helt fantastisk. Og helt livsfarlig.
Isen som lokket – og mødrene som visste bedre
Når Nitelva la seg slik, kom også perioden med hysteriske mødre. Med rette. Isen var uimotståelig. Blank, speilende og stille. Og hvert år var det episoder. Folk som gikk gjennom. Folk som ble hentet opp fra under isen. Ofte gikk det ikke bra.
Vi visste det. Og vi gikk likevel.
«Stjokk!» – da isen svarte
En gang var jeg ute på isen sammen med storesøster Lisbeth, pappa og farfar. Vi gikk ut ved Bondetangen, forbi bombehølet som lå der den gangen – et krigsminne fra tiden da engelskmennene ville ta Kjeller flyplass fra tyskerne. Jeg husker også grunna, ikke langt fra demningen, der hvor det rant vann ut fra Sogna.
Så kom lyden.
«Stjokk!»
Og så en syngende tone som forplantet seg bortover isen.
Og farfar – han var plutselig borte.
Isen hadde ikke vært trygg nok. Det var ikke dypt, men han forsvant ned til litt over beltet før han – og dette er noe av det mest imponerende jeg har sett – skjøt opp igjen som en rakett. Spretten. Rask. Full av adrenalin.
Jeg tror det var kaldt.
Han satte straks kursen hjem og det så ut som han fløy over bakken. Det var heldigvis ikke langt. Stivfrossen og klissvåt kom han inn døra – til farmor, som ga ham kraftig kjeft. Ikke fordi han hadde risikert livet, men fordi han hadde griset til en nypresset bukse.
Sånn var det på den tiden.
Vi gikk ikke mer på isen den dagen.
Avisruta, kulda – og brøytekantene
Jeg gikk med Akershus Arbeiderblad (Romerikes Blad som det heter i dag), levert på ettermiddagen. Jeg syklet og gikk i dyp snø, men satte sykkelen fast i brøytekanter og brukte snøen som støtte mens jeg gikk til postkassene.
Snøen var fast, tørr og pålitelig. Den lå der – uke etter uke.
Fingrene ble stive. Votter hjalp dårlig. Hansker inni votter hjalp litt. Og halvveis på ruta var det noen blokker hvor jeg kunne gå inn og varme fingrene. Ofte tok jeg den pausen mer enn én gang.
Ikke fordi jeg var lat. Men fordi vinteren krevde det.
Var det faktisk kaldere?
Ja. Men det viktigste er hvordan det var kaldere. Jeg har sjekket litt. Tallene er basert på offisielle målinger og klimadata fra Meteorologisk institutt for Oslo-området, På Lillestrøm var det mye kaldere, spesielt på Volla der jeg bodde.
| Tidsperiode | Typisk vintertemperatur (jan–feb) | Kjennetegn |
|---|---|---|
| 1970–80-tallet | −8 til −12 °C | Lange kuldeperioder, lite mildvær, stabil snø og is |
| 1990-tallet | −5 til −9 °C | Flere mildvær, kortere kuldebolker |
| 2010–2020-tallet | −2 til −6 °C | Hyppige temperaturskifter, regn og snø om hverandre |
Derfor husker vi vintrene som hardere
- Kulda var sammenhengende, ikke avbrutt
- Snø og is ble liggende
- Elver frøs oftere – og bar
- Klær og utstyr var dårligere
- Vi var mer ute. Mer stille. Mer eksponert
Kroppen husker kulde bedre enn mildvær.
Når jeg i dag er på de trakter og ser Nitelva renne åpen midtvinters, tenker jeg ikke at vinteren er borte. Bare at den har blitt en annen. Mer ustabil. Mindre brutal. Mindre ærlig, på et vis.
Men frostrøyken, stålisen og den syngende lyden under føttene – de tilhører en vinter som faktisk var der. Lenge nok til å sette seg i både kropp og minne.
Og i en nypresset bukse, et sted i historien.