En krimnovelle fra Randem
Det begynte egentlig lenge før 6‑pack’en. Første gang jeg skjønte at snuplassen hadde en egen personlighet, var den dagen jeg fant et oppbrutt pengeskap der. Det lå midt i krattet, som om noen hadde forsøkt å gjemme det, men blitt avbrutt av noe viktigere. Politiet hentet det, men jeg fikk aldri vite mer. Saken ble aldri nevnt igjen. Det var som om området bare… slukte hemmeligheter. Og sånn var det, fra tid til annen dukket det opp rare ting i området uten at jeg kan nevne det.
En annen gang satt jeg oppe litt sent og jobbet på pcn. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å kikke ut, men vinduet mitt går rett opp på veien. Der så jeg to karer i mørke klær, de trillet på en sånn gressklipper du kan sitte på. Midt på natten. Vent tenkte jeg, naboen har jo en sånn. Har de vært nede hos han og tatt den? Opp den bratte bakken, de er jammen freidige. Jeg tro på meg skoene og løp ut med hunden på slep. Det var Sherry som var gammel og dårlig til beins. Dette var i den tiden hvor hoppbakken fortsatt var intakt, for over 20 år siden.
Uansett, jeg kom meg raskt opp på veien og ropte etter de. De begynte å trille gressklipperen raskere før de slapp den og løp videre til hoppbakken. Der hadde de parkert en hvit varebil på snuplassen. Jeg nærmet meg raskt bilen som startet opp og ruset motoren. Plutselig skjøt den fart og føk gjennom bommen som sto åpen. Skiltene var polske, jeg så PL, men ikke mer, så forsvant den. Plutselig tenkte jeg på at de var 2 og jeg var en, hvis de hadde kommet mot meg ville det ikke hjulpet med min gamle hund. Jeg grøsset av tanken. Politiet kom raskt, den gang hadde vi lensmannskontor i bygda og Politi som dukket opp. Naboen fortalte på telefonen at klipperen ikke var hans, og jeg fikk senere vite at den tilhørte en nabo i parallellgata. Det skjer ting her i området.
—
Så da jeg fant en 6‑pack med øl pent plassert på samme sted, tenkte jeg først ikke stort over det. Ungdommer som skal ha øl uten å være gamle nok. Folk mister ting. Folk glemmer ting. Folk er rare. Men da det dukket opp en ny 6‑pack en uke senere – en helt annen type drikke brus (uten alkohol) – begynte det å kile litt i nysgjerrighets nerven igjen.
Jeg stoppet opp, så på valpen min Nova og sa:
«Dette var da rart.»
Nova så på meg og skakket på hodet som hunder gjør: leken, men uinteressert. Skal vi leke nå?
—
Snuplassen – et sted med arr
Før i tiden var det jubel, speakerstemme og nasjonale renn her. Hoppbakken tårnet over veien ved snuplassen. Nå var det bare rester igjen: rustne bolter i fjellet, en gjengrodd trasé som fortsatt pekte nedover som en gammel pekefinger, og minnene om den betongbunkeren som i flere år hadde vært et perfekt skjulested for narkohandel. Den ble revet etter klager, men ryktene hang igjen som en dårlig lukt. Vi som bor her merka ikke lenger samlinger av ungdommer som skulle “røyke” i skjul. De fant andre plasser.
Veien videre gikk forbi sykehjemmet. En fredelig strekning, mye brukt av turgåere, hundeeiere og folk som bare trengte litt luft. Det var her vi stadig fant 6‑pakkene. Alltid på samme sted. Aldri samme innhold.
Og slik startet det som skulle bli en av de mest forunderlige – og smått komiske – etterforskningene jeg noen gang har vært borti.
—
Enken og julelysestaken
Enken var kjent i området. Hun gikk tur hver dag, alltid i fargerike jakker, alltid med et smil som kunne få en stein til å rødme. Hun hadde hatt flere «beundrere» opp gjennom årene, og ryktene sa at hun hadde et hemmelig signalsystem for å holde styr på dem. Var det hun som signaliserte til sine beilere at døra var åpen? Rarere ting har skjedd.
Hun bor ikke så langt unna og jeg går ofte forbi. Ser alltid så koselig ut der. En kveld så jeg et merkelig blink i vinduet hennes, og der sto den. En julelysestake, men med ett mørkt lys. Neste kveld var det to mørke lys. Tredje kveld var alle tent igjen.
Jeg nevnte det for naboen min, som straks lente seg konspiratorisk mot meg.
«Det er et hemmelig system,» sa han.
«Hva slags system?» spurte jeg.
«Ett mørkt lys betyr ‘kom innom’. To betyr ‘ikke i dag’. Tre betyr ‘jeg har besøk’.»
Jeg lo og noterte det mentalt. Men det var noe med timingen. Hver gang et lys var mørkt, dukket det opp en ny 6‑pack ved snuplassen.
Jeg bestemte meg for å ta mot til meg og spørre henne direkte.
«Unnskyld,» sa jeg en dag vi møttes på stien. «Jeg må bare spørre… julelysestaken din. Er det et slags signal?»
Hun lo så høyt at en kaie fløy opp fra et tre.
«Kjære vene, nei! Det er en løs kontakt, når jeg vanner vindusplantene kommer jeg borti og de endrer seg. Jeg arvet den etter min mor og har ikke hjerte til å kvitte meg med den. Jeg har prøvd å fikse den i tre år.» “Ta den med til Jan Støkken” sa jeg. Arshad er en kløpper til å fikse sånt. Han har en elektronikkbutikk i sentrum som har alt, absolutt alt. Det er ikke mange sånne butikker igjen.
Så mye for den teorien.
—
Ungdommene – fra mistenkte til medhjelpere
Ungdommene var neste spor. De hang ofte i skogen, alltid med hetter, alltid med blikk som var enten skyldige eller bare trøtte. Vanskelig å si. En kveld så jeg dem stå i en klynge, og da jeg nærmet meg, forsvant de som røyk. Igjen sto en 6‑pack. Denne gangen energidrikk.
Jeg kjente en av dem litt fra før – en grei gutt som hadde hjulpet meg med å finne en bortkommen hund en gang. Jeg tok en prat med ham.
«Du,» sa jeg. «Hva driver dere egentlig med her oppe?»
Han så på meg, vurderte om han skulle lyve, og bestemte seg for å la være.
«Vi bare henger, og så fant vi denne sixpack’en. Den ser jo helt grei ut, så vi lurte på om vi skulle forsyne oss, men den er jo ikke vår så…. Men vi har sett en fyr. Litt eldre. Går fort. Ser seg rundt hele tiden.»
Ungdommene ble medhjelpere fra den dagen. Om de tok overvåking på alvor eller som lek, gjorde de en skikkelig innsats. De hadde til og med kodenavn på hverandre. Jeg fikk navnet «Gråulv». Kan det ha vært det grå skjegget mitt? Litt voldsomt, men jeg tok det.
—
Tredje etappe: Spionen
Og så var det han. Mannen med ørepropper, mappe under armen. Sixpence og et blikk som alltid var et sted langt bortenfor. Han gikk tur på merkelige tidspunkter, som om han fulgte en plan ingen andre kjente til. Han hadde det med å kaste et blikk over skulderen og se seg mistenksomt omkring.
En dag stoppet han ved 6‑pack’en, så på den, nikket svakt – og gikk videre fortalte ungdommene som observerte fra parkeringsplassen.
Ungdommene var sikre.
«Han er spion,» sa en av dem.
«Industrispionasje,» sa en annen.
«Han bruker 6‑pack’en som signaler,» sa en tredje.
Jeg må innrømme at jeg likte tanken, det var spennende. Litt fantastisk, men tenk om det var sant. Noen steder skjer jo slike ting. Hvorfor ikke her? Litt action i hverdagen skader ingen.
Vi bestemte oss for å konfrontere ham.
«Unnskyld,» sa jeg da vi møtte ham på stien. «Vi har lagt merke til at du… eh… ser på 6‑pack’en.»
Han tok ut øreproppene.
«Hæ, hva sa du?»
«6‑pack’en. Du stoppet og kikket på den.»
Ja, sa han alvorlig. Han fortalte at han var opptatt av miljøvern og Krombekken nedenfor. Han sa at søppel og bokser var svært skadelig for naturen. Havner det i bekken kan det skade fiskebestanden der nede. Dette var et typisk sted hvor folk kunne finne på å kaste hva som helst. “Søppel skal ikke kastes gatelangs og i skråningen ned til bekken.”
«Jeg trodde det var søppel som burde vært ryddet bort. Jeg har vurdert å ta dem med, men så så jeg den var ny og ble redd det var noen som eide den.»
Så mye for spionasje.
—
Fjerde etappe: Nova og gullmynten
Vi sto ved snuplassen en ettermiddag, alle med hendene i lomma og blikket festet på den siste 6‑pakken. Nova var litt utålmodig og begynte å grave. Ikke sånn vanlig hundegraving, men målrettet. Intens. Som om hun hadde fått et oppdrag fra høyere hold. Gærne bikkje tenkte jeg, det har skjedd i hagen vår også.
«Hva er det hun driver med?» spurte en av guttene.
«Hvis jeg visste det, hadde jeg vært rik,» sa jeg.
Nova grov dypere, og plutselig hørtes en metallisk klonk.
«Der!» ropte gutten med hettegenseren. «Det var ikke en stein.»
Vi gikk ned på kne. Jorda var løs, som om noe hadde ligget der lenge og ventet på å bli funnet. Guttene hjalp til, ivrige som arkeologer på første feltarbeid.
«Det er en dør,» sa en av dem. «En metallplate.»
«Vent,» sa jeg. «Ikke dra for hardt.»
Vi fikk den opp. Det var døren til pengeskapet – den som politiet trodde de hadde tatt med seg. Låsemekanismen var fortsatt intakt, men vridd og ødelagt. Og der, kilt fast mellom tannhjulene, satt den.
Gullmynten.
—
Skipet ved Krokstrand
Jeg tok kontakt med en venn av meg – en historiker som hadde en forkjærlighet for alt som var gammelt, metallisk og potensielt verdifullt. Elsket gamle kikkerter av alle ting. Han kom opp til snuplassen dagen etter, med lupe, hvite hansker og et blikk som lyste av entusiasme.
«La meg se,» sa han og tok mynten forsiktig mellom fingrene.
Han snudde den, studerte motivet, og ble helt stille.
«Denne…» sa han. «Denne er ikke norsk. Den er indisk. Fra 1500-1600‑tallet. Kanskje tidligere. Teksten ser ut til å være Persisk og det er veldig rart. Alle mynter fra den epoken er i sølv eller kobberlegeringer og ganske vanlige. Aldri før har jeg hørt om en i gull som er så stor.»
Guttene sperret opp øynene.
«Hvordan havner en indisk eller persisk gullmynt i et pengeskap i Vestby?» spurte en av dem.
Historikeren smilte.
«Har dere hørt om skipet som dukket opp ved Krokstrand for noen år siden?»
Vi nikket. Hele bygda hadde snakket om det. Et gammelt skrog som hadde ligget begravd i leire i over 200 år, og som plutselig stakk opp av fjæra en dag, det var ekstremt lavvann.
«Det skipet,» sa historikeren, «var et handelsfartøy. Det fraktet krydder, tekstiler – og gull ble det sagt, men gullet ble aldri funnet. Mynten deres kan ha vært en del av lasten. Kanskje noen tok den med seg da skipet forliste. Kanskje den ble solgt videre. Kanskje den havnet i et pengeskap som ble stjålet og noen prøvde å gjemme her oppe.»
Guttene så på hverandre som om de sto midt i en Indiana Jones‑film.
—
Letingen etter mer
Historikeren hadde med seg en liten metall-detektor. Vi gikk systematisk over området.
Pip.
Pip.
Pip.
«Bare spiker,» sa han.
«Mer spiker.»
“Styret til en sykkel, og en DBS kjedekasse”
«En gammel ølboks.»
«En veldig gammel ølboks.»
Til slutt slo han av apparatet og sa:
«Det var nok bare den ene. Men den ene er mer enn nok.»
—
Finnerlønnen
Mynten ble levert inn. Historikeren fortalte at gamle mynter som er eldre enn 1650 skal leveres inn til riksantikvaren. Det tok noen måneder før vi fikk svar, men da brevet kom, var det som å åpne en skattkiste.
Mynten var ekte, det var gull og veldig sjelden.
Og verdt en betydelig sum.
Finnerlønnen var raus. Overraskende raus, den må ha vært veldig verdifull. I avisene sto det om funnet og at de var på sporet at pengeskapets eier takket være et serienummer i låsemekanismen. Kanskje finner de mer gull?
Jeg ringte guttene og ba dem møte meg ved snuplassen.
«Dere skal ha deres del,» sa jeg.
«Seriøst?» spurte han med hettegenseren.
«Dere fant den sammen med meg. Og dere hjalp til. Det er sånn det skal være.»
De sto der en stund, litt forlegne, litt stolte. Noe sånt hadde de aldri opplevd.
«Dette er den sykeste dagen i livet mitt,» sa en av dem.
«Vent til du får skattesmellen,» sa jeg.
De lo. Jeg lo. Nova bjeffet. Hun hadde et lite lager med saftige hundebein i vente.
—
Femte etappe: Sannheten om 6‑pakkene
Det hele fikk sin løsning en tidlig morgen. Jeg gikk tur som vanlig, og der – i skumringen – så jeg en skikkelse komme gående fra sykehjemmet. En eldre mann, litt krokete, men med et tempo som tydet på at han hadde et mål.
Han gikk rett bort til 6‑pack’en, så seg rundt, og plukket den målrettet opp med en rutine som bare kommer av lang erfaring.
Jeg fulgte etter på avstand. Han tuslet tilbake mot sykehjemmet, stoppet ved en sideinngang og forsvant inn.
Senere samme dag fikk jeg høre sannheten fra en av pleierne jeg kjente, som lo så hun nesten mistet kaffekoppen.
«Han får ikke lov til å ha øl på rommet,» sa hun. «Så han har en kompis som legger igjen 6‑pakker ved snuplassen. Han henter dem når han går tur. Og så… ja, så arrangerer han små fester.»
«Fester?» spurte jeg.
«Ja, ja. Han har et system. Hvis skoene står utenfor døra, betyr det at besøk er ønsket. To par sko betyr fest. Ingen sko betyr at personalet er for nære.»
Ungdommene var skuffet. De hadde håpet på spionasje. Enken var fornøyd – hun fikk endelig avkreftet ryktene. Og jeg? Jeg måtte le. Her hadde vi mistenkt alt fra kjærlighetsaffærer til industri‑spionasje – og så var det bare en eldre herre som ville ha litt liv og røre på rommet sitt.
—
Epilog
Neste uke sto det en ny 6‑pack ved snuplassen.
Jeg gikk forbi og nikket for meg selv.
Mysteriet var løst.
Gullmynten var levert inn.
Ungdommene hadde fått sin del.
Og festen på sykehjemmet var sannsynligvis i gang igjen.
Jeg lot 6‑pakken stå.
Man skal ikke ødelegge festen for andre.